(Slapp av, jeg har ikke tenkt å si noe om skildringen av
journalistmiljøet, altså (utover at det må være lov å ta seg friheter,
dette er uansett ikke sosialrealisme).)
Først, det åpenbare: Det virker som serien har et spennende premiss, men den kunne unektelig vært bedre utført
- og da tenker jeg først og fremst på manuset. Dialogen er litt stiv i
sitt forsøk på å være "Hollywood-effektiv", men mest av alt skjemmes den
av overdreven eksposisjon - som vi virkelig ikke behøver. I de første
scenene forteller samtlige karakterer hva de jobber med og hvilke
relasjoner de har til hverandre. Hva med å la oss forstå dette selv (ut
ifra hva vi ser, så klart)? Ofte er det mer interessant å ikke få slik
informasjon (over-)forklart fra første scene vi møter en karakter - og
vi vil i hvert fall ikke ha det sagt rett ut i dialog.
Dette
gjelder forsåvidt også forholdet mellom de to brødrene. Riktignok holdes
det tilbake en liten stund at Anders T. Andersens nylig avgåtte
finanssjef-karakter er hovedpersonens bror, men likevel faller
manusforfatter for fristelsen å la Andersen si "broder'n" til Øigarden
når de to møtes. Dette er både å undervurdere seeren og å skusle bort en
mer spennende utposisjonering av informasjonen. I denne scenen skjønner
vi jo uansett at de to har en form for relasjon - jeg tror det ville
vært bedre om vi heller var usikre på akkurat hva slags relasjon dette
er, fram til hovedkarakteren ringer for å rapportere dødsfallet ("det er
min bror"). Dermed ville man fått et siste vendepunkt i slutten av
denne sekvensen.
Så, mer strukturelt: Hva med å begynne serien
med å vise hovedkarakteren der han er når vi har hoppet fram til
nåtidsplanet? Altså at vi presenteres en ikke særlig dyktig
sportjournalist som snoker i nyhetsavdelingens saker for å varsle
familiemedlemmene til dem som skal blåses? Dette er en karakter man blir
nysgjerrig på, og et på alle måter mer interessant anslag enn
presentasjonen av den pompøse hovedkarakteren vi nå fikk i seriens
innledende scener. Så kunne man heller få "fem år
tidligere"-forhistorien utposisjonert i flashbacks som gradvis forteller
oss hva som har ført til at han havnet der. (Og dersom det er viktig å
få fortalt denne bakgrunnshistorien kjapt og effektivt (det finnes nok
gode argumenter for det), kan den presenteres i ett langt flashback
trigget av at hovedkarakteren blir kontaktet av sin avdøde brors kone, i
forbindelse med at hun har mottatt pakken fra advokatkontoret.)
Når det gjelder Lena Kristin Ellingsens Økokrim-etterforsker, så skal
man ha for forsøket på å lage en karakter litt utenom det vi er vant til
å se i norske serier, og ikke minst for et kult valg av skuespiller.
Men inspirasjonskildene (Zoe Barnes, Carrie Matheson og evinnelige
Lisbeth Salander) er dessverre alt for tydelige, så heller ikke hun står
ut som noen spesielt original figur.
Til sist må jeg bare
nevne at det ikke går an å la hovedkarakteren gå rundt med en støgg
strikkegenser i seriens første tjue minutter (eller hvor lenge det var).
Det er bare så dansk tv-thriller 2007.
Når alt dette er sagt,
så synes jeg den første episoden var lovende, og fikk så absolutt lyst
til å følge Mammon videre. Og så regner jeg med at disse innspillene tas
med i bearbeidelsen om det blir realisert en amerikansk nyinnspilling.
